Syklusen vi mistet

13 måneder – syklusen vi mistet

Har du noen gang følt at kalenderen ikke stemmer med ditt indre kompass? Du er ikke like pigg når verden vil du skal være det? Det kan være mange årsaker til det, men kan det også være at vi mistet en syklus en gang for lenge siden og har forsøkt å kompensere “ever since?”

Vi lever i en verden styrt av 12 måneder. Det føles så selvsagt at vi sjelden stopper opp og spør: var det alltid sånn? Svaret er nei.

Vi tar det som en selvfølge at året har 12 måneder. Men det er ikke en naturlov – det er en kulturell avgjørelse.

Ser vi på månen, får vi 13 sykluser i løpet av et år. Hver syklus varer omtrent 28 dager, som er samme rytme som kvinnens kropp. Dette gjorde at mange av de eldste tradisjonene levde med et år på 13 måneder – en rytme som speilet både jordens, himmelens og kroppens bevegelser.

Hvorfor forsvant 13?

Da romerne gikk over til et 12-måneders solår, ble 13 sett på som upraktisk og uorden. Kalenderen måtte passe til administrasjon, militær og makt. Dermed ble det mer praktisk å kutte den ut.

Men det ligger også dypere lag i dette.

Tallet 13 var nært knyttet til gudinnereligion og det feminine: månen, menstruasjon, fruktbarhet, syklusene som binder oss til livets kretsløp. Da patriarkalske strukturer overtok, ble 13 demonisert!!!

Vi kjenner det igjen i dag – “fredag den 13.” som ulykkesdag, en kulturell frykt bygget på et tall som egentlig bar visdom og livskraft. Litt artig for jeg har alltid vært litt rebell til strukturer og overtro, så jeg har alltid hevdet at 13 er mitt lykketall og fredag 13. er min lykkedag. Når jeg en sjelden gang spiller lotto er det med 13 som nummer. Så dypt inni meg har det ligget en følelse av 13 som hellig og som et undertrykt tall.

Slik mistet vi mer enn en måned. Vi mistet en hel syklus – et rom i året.

Hva sier tradisjonene?

I de gamle tradisjonene var 13 det naturlige tallet for et helt år. Hver måned ble sett på som en livsfase: fødsel, vekst, blomstring, høst, død, stillhet. Og den 13. måneden – eller dagene utenfor tid – ble regnet som hellig.

Den var en portal.
En tid til å stå utenfor struktur, til å rense, minnes, vende tilbake til det evige.

Mennesket ble ansett som månebærende – særlig kvinnen, med kroppens syklus som speilet månen. Kropp, jord og himmel var synkronisert. Vi levde i et vev av tid, ikke bare en linje.

Hva vi står igjen med?

I dag lever vi med en solkalender på 12 måneder. Den er effektiv, men løsrevet fra den kroppsnære og sykliske forståelsen. Kanskje er det derfor vi ofte føler uro og utmattelse – fordi vi lever med et tomrom i kalenderen. En syklus som aldri får plass.

Den 13. måneden minner oss om at tid ikke bare er det vi teller med klokker og datoer. Tid er også rom for sjel, kropp og natur. Og kanskje er vår oppgave nå å hente tilbake den rytmen – å gi plass til den manglende syklusen i oss selv.

Litt trivia – 13 i moderne tid

Litt trivia er også at inntil nylig (om de i det hele tatt har begynt) har flyene ikke rad nr. 13 av samme årsak!! Og ofte har bygninger unngått å ha 13. etasje. De kaller et noe annet.

Frykten for tallet 13 lever videre, selv i vår moderne kultur:

Flyseter: Mange flyselskaper (særlig europeiske) har tradisjonelt hoppet over rad 13. Lufthansa, Ryanair, Air France og flere andre hadde/hopper fortsatt fra rad 12 til 14. Grunnen? Mange passasjerer forbinder 13 med ulykke, så det ble enklere å unngå klager og engstelse.
– Nå begynner enkelte nye fly å gjeninnføre rad 13, men praksisen lever fortsatt flere steder.

Bygninger: I USA (og også noen steder i Europa) har skyskrapere og hoteller ofte hoppet fra 12. til 14. etasje. Noen har i stedet kalt 13. etasje for 12A eller brukt “M” (13. bokstav i alfabetet).
– Dette var særlig utbredt fra tidlig 1900-tall da “fredag den 13.” ble populær som uhellsdag i massemedia.

Hotellrom: Mange hoteller unngår romnummer 13 eller 313.

Alt dette speiler nettopp hvordan tallet 13 ble demonisert i Vesten. Mens i andre tradisjoner er 13 et hellig tall – i jødedommen har man 13 trosprinsipper, i tarot er 13 transformasjon/død og gjenfødelse, og i månesyklusen er 13 det naturlige helhetstallet.

Alt dette fordi 13 lenge har vært stemplet som et ulykkestall i Vesten. Ironisk nok er 13 i mange gamle tradisjoner selve symbolet på helhet, syklus og det feminine.

Refleksjonsspørsmål til deg:

• Hva skjer i deg når du tenker på at året egentlig har 13 sykluser?
• Hvordan merker kroppen din at noe mangler i den lineære kalenderen vi lever etter?
• Hvis du skulle gi deg selv en “13. måned” – en tid utenfor tid – hvordan ville den sett ut?
• Hva ville du slippe, og hva ville du hente inn i et slikt hellig rom?
• Kan du gi deg selv små øyeblikk av denne syklusen i hverdagen, selv om kalenderen ikke gir deg rom for den?