Det tar en landsby …

På engelsk finnes et uttrykk som heter «it takes a village to raise a child». Det har blitt overveldende klart for meg i det jeg har fått gleden av å lese Claire Heartsong sin kanaliserte bok om Anna – Jesus sin bestemor. Men …

Før jeg kommer dit

Jeg vokste opp i et hjem preget av ekstrem kristendom, men samtidig en merkelig pragmatisk tilnærming. Dette fordi mine foreldre kom fra to forskjellige trosmenigheter og i utgangspunktet ikke hadde tenkt å døpe sine barn, men heller la barna bestemme selv senere. Tanken var god, men slik ble det dessverre ikke.

Denne rausheten gikk dessverre ikke helt opp med å ha en meget dedikert mor, svigermor i 2. etasje, som hadde funnet sin trygghet i troen på Gud den allmektige.

Jeg vokste opp med en splittelse i hva som var «sant». Bestemor hadde en meget klar og ufravikelig retningssnor, mens hennes søster og mine foreldre hadde en mer tolerant tolkning. Men den som var sjefen over alle – var bestemor. Hennes ord, humør og holdning ble vår lov. Så for husfredens skyld dikterte hun veien.

Jeg elsket min bestemor – fordi hun var min. Men jeg forsto tidlig at det ikke var så lett for mamma og pappa, og at bestemor sine ønsker fort kunne komme mellom dem. Jeg var et sensitivt barn og syntes denne uavklarte stillingskrigen var slitsom – så jeg forsøkte å være broen imellom.

Jeg husker fortsatt hvordan min far og jeg spilte spill i stuen, i det han hørte bestemor i trappen på vei ned, og feide alle brikker, kort og utstyr inn i skapet, slik at alt var borte idet hun kom inn i stuen. Det som var igjen, var en liten og en stor person sittende rett overfor hverandre med en stor orgelkrakk imellom seg, og det så ganske snodig ut!!

Min bestemor hadde endelig fått den piken – barnebarnet – som hun kunne relatere seg til. Jeg fikk koffert med hjemmestrikkede dukkeklær, bøker, gaver og bunad til konfirmasjonen, mange år etter at hun døde. Alt var planlagt. Men det var en strenghet i den kristendommen som jeg aldri klarte å forene meg med. En betinget kjærlighet.

En god og elskende Jesus – som elsker alle barna – men med en straffende far i himmelen, Gud. Som lar kriger og nød herje, og straffer de som banner, drikker alkohol, spiller spill og har sex før ekteskapet. Ser ned på de som bruker sminke, neglelakk og leppestift, men hedrer de fromme og uselviske, til tross for at de opptrer ufint mot andre ikke fullt så fromme.

Jeg var ytterst forvirret, og ingen av de voksne hadde gode svar når jeg spurte. Jeg så ikke denne rausheten, godheten eller inkluderende holdningen i de kristne foreningene jeg ble oppfordret – delvis tvunget – til å være en del av, som speideren, søndagskole og menighetskoret.

For barn er barn, og de vil helst leke med de som de liker best – jeg var ikke en av dem. Da jeg var 13–14 tok jeg mot til meg og både ga beskjed til mine foreldre om at nå var det slutt, og meldte meg ut av både kor og speider, til mine gudforeldre (faddere) sin store fortvilelse. For nå kom jeg til å havne lukt i helvete og rett ut på skråplanet.

Hvordan skulle jeg kunne navigere når troen på Gud ikke lenger var en rettesnor? De var dypt sjokkert – også over at mine foreldre tillot dette.

Jeg vil si med fasit i hånd at jeg har klart meg relativt godt uten. Jeg valgte rebellens vei trosmessig og ville ikke tro på noe. For alt virket for trangt, lukket, begrenset eller uoppnåelig.

I mange år hadde jeg det slik, inntil en form for tomhet begynte å fylle meg. Var det tro som skulle fylle tomrommet, eller var det ny mening – ny forståelse av hvordan verden egentlig henger sammen?

Det startet med det siste. Metafysikk og psykologi. Jeg leste alt jeg kom over og begynte å se nye sammenhenger.

Et naturlig sted å starte var med mennesker og deres møte med hverandre. Så følte jeg at også det ble begrenset til kun biologi og kjemi. Det hang ikke på greip med historiene jeg hørte og menneskene jeg møtte på min vei.

Psykosyntesen ble en åpenbaring for meg – i dette kunne jeg endelig forene psykologi og spiritualitet i en og samme modell. Det var plass til noe større. Selvet – som en bevissthet – et skapende sentrum. Godt forkledd og skjult av egoets vilje, behov, begjær og ønsker.

Men dette mer da?

Min motstand mot religion måtte overvinnes av min nysgjerrighet etter å forstå. Igjen måtte jeg lese om religioner og sammenligne det med andre spirituelle og kanaliserte budskap. Etterhvert begynte jeg å forstå at det største budskapet i alle religioner grunnleggende sett var kjærlighet, egenkjærlighet og respekt for seg selv og andre, men at menneskene som forkynte og skrev historien, beskrev det med sine briller, overbevisninger og agendaer.

Igjen kunne jeg slippe meg løs fra dogmene religionen gir oss, og la intensjonen bak være GPS. Frigi kravene og den evige prekenen om at vi er syndige mennesker som trenger forlatelse og tilgivelse – selv fra fødselen!!! Bare for vår blotte eksistens.

Det gir fortsatt ingen mening for meg. For om jeg ble født, hvorfor skulle jeg bli straffet for det? Og hvis Gud var den som sto over alt liv på jorden, hvordan kunne det da være syndig?

Ingen kristne jeg har kjent gjennom oppveksten har vært tvers igjennom gode og snille mot alt levende de kom i kontakt med. De hadde like mange mørkesider som hvermansen i gaten, uten den kristne helligheten. Ingen jeg spurte klarte heller forklare meg at Guds kjærlighet var min egen kjærlighet til meg selv og livet. Det måtte jeg finne ut av selv.

Så for meg handler det om kjærlighet – egenkjærligheten og motet og viljen til å leve livet i fysisk forstand – helt ut. Blottet for tvil, skam og skyld. Men i åpenhet, tillit, respekt og glede for alt det det byr på.

Til hverandre, til alt som eksisterer. Kjærligheten er min tro. Men hva med Jesus? Hvor passer han inn?

Hvorfor maser jeg om Jesus da?

Fordi jeg alltid har vært opptatt av myter, guder og gudinner og hvor de kommer fra. Jeg har lest mangt og meget, og da jeg begynte å pusle sammen myten om Jesus, begynte det hele å falle på plass.

Jeg har for lengst slått fra meg tanken på at han kom for å frelse menneskene fra seg selv. Tvert imot – han kom for å vise oss hva kjærlighet kan skape, og hvordan et liv i kjærlighet kan se ut. Han var en veiviser, ikke en frelser. Men vi klarte ikke å se det slik, så vi mennesker ble redde for kraften han snakket om, ansvaret i å bære sitt eget liv og tro. At han utviste manglende respekt for datidens normer og regler, skremte oss. En regelbryter – hvordan kunne vi stole på det?

Så vi korsfestet ham like så godt – straffet ham for budskapet vi ikke klarte å lytte til, eller som datidens makthavere ikke kunne tåle. Ikke så ulikt den verden vi lever i akkurat nå.

Det tar en landsby

Det som ble tydelig for meg i denne boken til Claire Heartsong og hennes historie om Anna, som jeg virkelig vil anbefale til deg som er interessert, er hvordan hele Yeshua – for det er vi som har kalt den korsfestede Jesus – sin ankomst til jorden var nøye planlagt i generasjoner før ham.

Det tok generasjoner – inkludert hans mor – å bli født med høy «lyskvote», for å bruke det språket. Hans bestemor Anna var yppersteprestinne hos Essene og en som hadde lært kunsten med bevissthet over materie, og hvordan tre inn og ut av den fysiske kroppen slik Mestere før og etter henne har demonstrert.

Slik kunne hun også lære dette videre, inkludert til sitt barnebarn Yeshua. Hun var på lik linje med de mesterne vi leser om i Baird T. Spalding sine bøker – Masters of the East.

I alle årene fra barnet Yeshua ble født og gjennom hans levetid på denne jorden, var han omringet av familie og venner. En familie som var ytterst skolert i læren om teleportering, bilokasjon og høyt innvidde individer i datidens mysterieskoler.

I sine unge år reiste han til Egypt, England, Tibet, India for å lære – lære av mystikerne og forene kunnskapen som fantes. Han var ikke her for å skape ny religion eller en oppskrift å leve etter. Han kom for å bringe bud om en ny verden i kjærlighet og tillatelse.

Bibelens versjon av historien vil ha oss til å tro på en person som brått havnet hos et tilfeldig, fattig ektepar som ikke visste frem eller tilbake på dette barnet. Som ble kastet ut i et uforutsett liv med en verden som kalte ham Messias.

Denne historien om Anna via Claire Heartsong er i tråd med Dødehavsrullene, Edgar Cayce sine kanaliserte budskap om Anna og Maria Magdalena sin egen gospel – som kirken har utelatt fra Bibelen.

Boken beskriver Yeshua sin ankomst og hvordan den bygde på en galaktisk og universell plan om hvordan å så krystallenergien på jorden. Jorden er i en særstilling i universet fordi vi er mennesker av kjøtt og blod, fysisk materie og kropp, som denne bevisstheten skal kunne trenge igjennom. Yeshua sin oppgave var å vise vei, bringe budskap om en ny verden og skape en energetisk matrise som alle kan tappe inn når de er klare. Intet av dette gjorde han alene – tvert imot – han gjorde det med god hjelp av familie, venner og mange opplyste mestere som veiledere. Han var bringer av et klart lys, men lyset og feltet ble skapt via flere enn bare han.

Din personlige kraft og lys

Vi må lære å tillate større aspekter av oss selv, som er over egoets strukturer – som frykt og begjær – men ikke ved å krenke egoet. Vi trenger å bli venn med vårt ego, observere det, men ikke avvise og forlate det.

Du trenger ikke leve som en munk eller et asketisk liv for å være verdig. DU er den som beslutter at din egen verdighet, og nytelse er på samme veien til innsikt, som lidelsen – men lidelsen får deg ikke videre. Kun gleden, kjærligheten og takknemligheten gjør det.

Dette var Buddha sin lærdom til oss. LEV LIVET som mennesket – i alt du er og gjør!!!

Det er ikke meningen at alle skal gjøre eller lære på samme måte som Yeshua. Han kom kun for å demonstrere muligheten, OG for å skape en matrise – et felt som skal kunne bære oss når menneskene våkner til kjærligheten som bor i hver og en av oss.

OG DET ER NÅ!!! Vi er der! Du kan koble deg på feltet akkurat NÅ!

Men først må vi tro på og anerkjenne vår verdighet og kjærlighet. Tro på egenkjærligheten og tillate den å være vår egen ledestjerne. Ikke Nordstjernen, familieoverhodet, presten eller sjefen – men DEG selv.

Vær den du ønsker å møte, bli møtt av, elsket av, forent med, forstått og akseptert av.

Når du kan være alt dette for deg selv, er DU den representanten for kristusbevisstheten, krystallbevisstheten, som ligger i hver og en av oss.

Den eneste troen du trenger nå, er DEG – på at du er her av en grunn, og at du er viktig!

Skriftenes påvirkning

Det Bibelen og alle hellige skrifter vi noen gang har hatt tilgang til, skaper, er en kunstig mellomstasjon. Et medium, et organ, en som er verdig, som du må igjennom for å få tilgang til dette større.

Og for de ikke-troende: ledere, kjendiser, teknologi – alt peker utover. UTOVER på noe annet enn deg selv.

Det peker på en eller noe som skal redde deg FRA deg selv. Enten det er piller, lege, terapeut, milliardærer, politiske figurer, partier eller organisasjoner. Dette skaper distraksjon, og ditt fokus utover gjør at du mister kontakten innover.

Det er INGEN der ute mektigere ENN DEG SELV.

Men for å komme dit må du og jeg våge å se oss selv. Helt og fullt.

Se deg selv i egen kraft, i kjærlighet til DEG SELV.

Den feminine motpart

Det andre som slår meg i historien, som totalt er utelatt i våre skrifter – i tillegg til at det tok ikke bare en landsby, men flere grupperinger og mange generasjoner å forberede denne aktiveringen – er at alt skjedde i par!!

Alt ble forberedt i par. Mann og kvinne – forent om oppgaven.

Det var ikke bare 12 disipler (hvor de fleste var familie), men 24. Det var 12 menn som fant sine kvinnelige partnere av samme verdighet, kunnskap, innvielse og kompetanse for å holde feltet.

Kvinnekraften var respektert og erkjent blant alle disipler og familiemedlemmer, og forståelsen for at den var iboende både i menn og kvinner.

Maria Magdalena var Yeshua sin motpart i å bære det feminine. Hun holdt feltet for ham – ikke som en tjener, men som likeverdig.

Hun var født inn i oppgaven – ikke som prostituert, men som datter født av «åndelig befruktning», slik flere barn, inkludert Yeshua, ble i de årene. Nettopp for å kunne holde så mye lys og være de som kunne bære energien videre.

Hennes foreldre var selv innvidde i Essenerordenen og høyt utviklede prester og prestinner i mysterieskolene. Igjen – ingen tilfeldig kombinasjon. Yeshua hadde flere søskenbarn av samme opprinnelse.

Men dette er ikke historien vi blir fortalt.

Vi ble fortalt:

• Om en maskulin kraft som skulle redde oss
• En spesiell person som skulle være og bære alt for alle andre
• En som døde i lidelse for oss, og som har blitt oversatt til at lidelsen er veien
• Vi er tillært å se oss som evige skyldige – et liv i skam som må tilgis utenfra

Det er på høy tid at vi tar tilbake vår egen kraft. Vår egen ild, glede, frihet og nytelse i egen kropp, liv og psyke.

DU er den du har ventet på – er du klar?

Jeg håper mine romjulsdrodlinger kan være til inspirasjon for deg i det nye året.

2026 – en ny begynnelse

2026 blir ild-hestens år i kinesisk astrologi. Det kan vitne om mye energi og kraft. Ref. numerologien blir dette et 1. år. En ny start. Hva denne begynnelsen skal innebære er opp til hver og en av oss og diktere. I eget liv.

Hva er et løfte du vil gi deg selv? Ikke ønske, håp eller nyttårsforsett – men løfte!

Vil du velge å være tilstede for og i deg selv i året som kommer? Tillate alt som er å komme frem, bli belyst og bli forløst? Uten motstand? Det krever mot. Vil du være modig på egne vegne?

Jeg håper du vil la egenkjærligheten være din ledesnor og GPS i tiden som kommer.

DU ER VERDIFULL – akkurat slik du er!

PS:
Jeg har tidligere skrevet om reisen fra Oppvåkning til Selvrealisering. Noe av dette finner du her:
https://levdittliv.no/2024/07/sjelevev/
https://levdittliv.no/tema/hva-er-oppvakningen/

 

Kilde og inspirasjon:
Anna – Grandmother of Jesus, by Claire Heartsong