Jeg har gitt opp å bli perfekt…
For jeg er det! Jeg er den jeg er og slik er det! Basta! Jeg kan ikke bli noe jeg allerede er… det bare tok litt tid for selv å innse det og akseptere det. Og kanskje er vi flere som føler det slik.
Om motstand og egenverd
Jeg er i utgangspunktet vàr på hvilken informasjon jeg ønsker å dele eller støtte. For det å dele eller støtte noe, gjør at jeg automatisk låner min energi, vilje og intensitet til tema. I særdeleshet de ting som er ”mot” noe. Da vil jeg låne min energi til å gi mer motstand, mens det saken egentlig ønsker er endring eller avvikling av noe. Da kan jeg ikke være mot noe, men heller FOR noe. Det gir mer mening for meg og mer driv. Av og til er det usikkert hva eller hvem som egentlig ligger bak de tema som løftes, og jeg kan ikke vite med sikkerhet hvilken ”side” jeg støtter. Derfor avventer jeg ofte ting, men andre ganger kan jeg ikke la vær. Og da må jeg gi meg selv lov til å følge det som skjer og ta ansvar for det. 
For en stund tilbake la jeg ut noe på Facebook som en gammel skolekamerat reagerte voldsomt på og kalte konspirasjonsteori. Ikke vet jeg om det er det eller ikke, og uansett hender det at det noen kaller konspirasjon faktisk er reelle fakta som ikke smaker så godt, men jeg synes informasjonen uansett var interessant nok til å dele den, og så den ikke som usannsynlig.
Jeg ble påminnet noe i det, en følelse fra fortiden som ble vekket i meg. Motstanden jeg fikk fra min skolekamerat var så voldsom synes jeg og det minnet meg om noe gammelt. Noe gammelt i min historie og fortid, hvor det var jeg som var dum, hvor det var jeg som alltid var feilinformert, hvor det var jeg som tok feil… uansett hvor rett jeg følte det var. Jeg fikk alltid følelsen av at det var jeg som var feil og ”de” som var rett.
Dette vekket noe i meg. Det vekket en stemme som sa: ”det er slutt på det nå”. Jeg er en voksen kvinne og kan dele, si, tenke, mene det jeg vil og verden trenger ikke være enig med meg. Så lenge jeg står opp for hva jeg gjør – så får det være greit. Det ga meg en stor lettelse og gjøre dette. Dette kan virke banalt og enkelt på de som alltid har turt å si hva de mener og blitt anerkjent for det. Men vi har alle vårt.
Hvem som er rett i denne saken er meg revnende likegyldig (kanskje ikke helt, for egoet mitt skulle sikkert ønske det var meg 🙂 ) men i et større perspektiv, er det uinteressant for det viktigste var at jeg trenger ikke å bli likt eller gjøre meg til lags. Jeg kan tillate min skolekamerat og ha sin holdning, men for å være et fritt samfunn, må han også tillate meg og ha min… men vi trenger ikke være enig eller dele holdninger. Det er det som er aksept – og det strever jeg daglig etter å opprettholde i mitt liv. Total aksept! For meg selv og andre og jeg synes ikke alltid det er like lett.
Jeg er så heldig som lever i et land med ytringsfrihet, hvor jeg kan få si, tenke og gjøre det jeg vil uten at jeg blir straffet for det (innen rimelighetens grenser) i hvert fall strafferettslig sett. Dette kan vi glede oss over også denne helgen med Pride Parader og feiringen av de som liker samme kjønn. Samtidig har vi fortsatt et stykke å gå i å være tolerante overfor våre differanser, ulikheter og varianter.
Jeg er perfekt
Derfor velger jeg å se meg selv perfekt. For den jeg er – jeg kan ikke sammenlignes med noen andre – like lite som andre kan det. Jeg kan bare være meg, og bare jeg vet hva det koster og være meg, og bare du vet hva det koster å være deg og bære og slippe det du har med deg i bagasjen.
Egoet mitt skulle sikkert ønske jeg var perfekt men sjelen min VET jeg er det 🙂 derfor velger jeg å lytte mer til min sjels stemme, når den hvisker til meg ” du er helt ok og du er mer enn god nok akkurat som du er, bare lev det ut”
Jeg velger å være tolerant overfor alle mine sider, tanker og følelser – det gjør meg fri. Fri til å være glad og fri til å være meg, men også fri til akseptere andre som de er. Er du fri?
Jeg ønsker deg en frihetens dag og masse glede i å være den du er 🙂
Takk for at du tok deg tid å lese det jeg hadde på hjertet i dag.
