Rytmen du ikke kan styre

Det finnes faser i livet hvor alt ser likt ut på utsiden –
men hvor noe fundamentalt har endret seg på innsiden.

• Du står opp.
• Du gjør det du pleier.
• Du fyrer i peisen.

Men selv peisen har ikke lenger den rytmen den pleide å ha.

Du legger i ved.
Du justerer trekken.
Men det er som om den gamle flyten ikke finnes der.

Og kanskje er det ikke peisen det handler om.

Kanskje handler det om at rytmen du har levd etter –
den kollektive, forventede, forutsigbare rytmen –
ikke lenger passer.

Når rytmen ikke lenger er din

Du har kanskje allerede kjent på det.

• Du forsøker å opprettholde status quo, likevel blir ingenting bedre.
• Du holder tempo – men ingen belønning.
• Du satser igjen – men får ingen respons.

Der strategi og planlegging tidligere fungerte – blir det bare tomrom eller slit.

Der mål og visjoner ga håp og retning – faller de fortere enn du rekker å tenke.

• Hvorfor klarer jeg ikke følge med?
• Hvorfor kan jeg ikke fikse dette?

Fortvilelsen setter inn og så kommer de dystre tankene.

Hva er feil med meg?

Dette er stedet hvor vi må snakke om den nye rytmen. Den som ikke kommer utenfra – men innenfra. Og der dukker gamle spørsmål og frykter opp.

• Hvem er jeg uten den ytre påvirkningen?
• Hvem blir jeg om jeg føler en indre rytme?

Mitt svar til deg: du blir NY. En ny versjon av deg venter.

Lengter etter at du skal invitere den hjem.

Hva skaper rytme?

Det gamle menneskelige systemet er bygget på ytre rytmer.

• Årstider og sykluser
• Kalender
• Arbeidsuker
• Gradert fremgang
• Forutsigbare resultater
• Planer og milepæler
• En sliten kropp som søker målbar «forbedring/fremgang»

Lineær struktur

• «Hvis jeg gjør A, skjer B»
• Den ga trygghet.
• Den ga en følelse av kontroll.
• Den ga mening.
• Men den var også ytre styrt.
• Den fortalte deg hvordan ting burde utvikle seg.

Det lineære har vært en del av våre liv og vårt mentale konsept så lenge vi har levd. Det gir trygghet fordi det er forutsigbart. Men plutselig er ikke ting så forutsigbare lenger.

• Prinser blir arrestert
• Maktpersoner blir utfordret, ansvarliggjort – og til og med latterliggjort
• Mennesker som våger å si ifra om urett blir hørt og tatt på alvor!! ENDELIG.

For oss som har levd noen år, var dette utenkelig bare for få tiår siden. Vi var blitt vant til at folk som begikk urett gikk fri, vi hadde begynt å miste håpet og futten i å rope høyt om urett og kameraderi som ble dekket over.

Det var et kollektivt lokk som holdt oss i både det uvitende, undertrykte og ubevisste. Nå er det lokket hevet og bevisstheten øker.

Derfor vil også rytmen endres i takt med den kollektive oppvåkningen.

Den gamle rytmen var kollektiv. Den nye rytmen er suveren.

Og det er der det blir krevende. For kroppen og sinnet skal med.

Hvem lytter?

Hvordan finner du din rytme? Hvordan vet du hva som er riktig for deg?

Det kommer an på hvem som lytter – innover.

Når jeg selv spør med gamle spørsmål, er dette svaret jeg får:

“Selvfølgelig finner du ikke rytmen. Du forsøker fortsatt å høre den med gamle ører.”

Den nye rytmen er ikke jevn.
Den er ikke gradert.
Den er ikke basert på progresjon.

Den er pulserende.

Noen dager stille.
Noen dager intens.
Noen dager ingen bevegelse.
Så plutselig et kvanteskifte.

Det er ikke en kurve.
Det er mer som en spiral med sprang.

Hvordan møter vi dette?

Peisen som veiviser

Det er som om peisen min i disse dager er med å gi innsikt i dette nye som så svakt begynner å tre frem.

Jeg tenner → den brenner → jeg legger på ved → for å skape jevn varme. Det er forventningen min til både handling og verktøy. Men slik fungerer den ikke. Den slutter å brenne til tross for optimale forhold og knusktørr ved. Den skaper tykk og sort røyk til ubehag for naboen. Og jeg blir fortvilt, fordi er kaldt i et gammelt hus uten ovn.

Jeg påkaller feier for å finne feil og mangler, men den blir friskmeldt og mer enn det. Den har mer enn nok trekk – så ingen problem!! Så hva skjer da når:

• Den noen ganger ikke vil ta fyr.
• Jeg må justere trekk, selv om det burde være mer enn nok.
• Den nesten dør ut før den finner sitt eget sug.
• Den ofte bare blir liggende å ulme som en doven gjest og gnist som ikke orker bryderiet med å leve så vilt og hemningsløst og fortære alt den kommer i besittelse av.

Den vil vente, ta det langsomt, og den viser meg en saktegående ild. Jeg undrer, er det kanskje slik min ild er blitt nå? Og jeg ser en ny rytme bli meg vist.

Den nye rytmen er mer som ild enn som klokke.

Og ild har ikke lineær rytme. Dette er kanskje det ild-hestens år skal vise oss mer av.

Å gå å “ut av rytme»

Å gå “ut av rytme”, handler ikke om kaos.

Det handler om:

Å ikke lenger være regulert av det kollektive tempoet.

Det jeg lærer i disse dager er at den nye rytmen er basert på det indre – ikke det ytre.

Det er kjernen av vår opplevelse av oss selv. Kjernen i det å være menneske!

Men her er den krevende delen:

• Den indre rytmen har ingen garanti.
• Den gir deg ikke forhåndsvarsel.
• Den kan være stille lenge.
• Og mennesket i oss liker ikke stillhet uten fremdriftsbevis.

Svaret jeg får når jeg spør er: “Du er ikke ute av rytme. Du er ute av kontroll.”

Og det er noe annet.

For den indre rytmen kan bare høres når kontrollbehovet slipper litt.

Så derfor føles det kaotisk når vi fyller på med mer kontroll, mer struktur og mer effektivitet.

Det blokkerer bare den naturlige rytmen som venter på deg … enda en stund.

Rytmen du ikke kan styre

“Tilstedeværelse er rytmen.”

Den gamle rytmen var måling. Den nye rytmen er oppmerksomhet.

Den gamle var:
– Hvor langt har jeg kommet?
– Når skjer det?
– Hva er neste steg?

Den nye er:
– Hva beveger seg i meg nå?
– Hva kaller i dette øyeblikket?
– Hva er sant akkurat her?

Det interessante er at når vi slipper den ytre rytme, oppstår det først en periode av “rytmeløshet”. Men det er egentlig bare avlæring.

Etter hvert merker du en annen puls:

Ikke dag–uke–måned.
Men ekspansjon–integrasjon–stillhet–bevegelse.

Det føles som å stå i et mellomrom.

Ikke krise.
Ikke eufori.
Bare en dyp tilstedeværelse.

Og undring.

Det kan være krevende, fordi vi er vant til å måle liv i progresjon.
Men den nye rytmen lar seg ikke måle.

Den pulserer.

Et slags indre tidevann.

Noen dager vil du gjøre mye.
Andre dager nesten ingenting.

Og begge deler vil være riktige.

Det er krevende fordi det krever tillit.
Men det er også der suverenitet bor.

Å gi slipp på forventningen om fremdrift

Det mest radikale i denne fasen er ikke at noe nytt skal skje.

Det mest radikale er å gi slipp på kravet om at det må skje på en bestemt måte.

• Å slutte å kreve gradert forbedring.
• Å slutte å forvente tydelige bevis.
• Å slutte å presse frem konklusjoner.

Når den gamle rytmen faller, kan det føles som et tomrom oppstår.

Men hvis du blir der lenge nok, merker du noe annet:

En trygghet.

En ro som ikke kommer av kontroll, men av kontakt.

Kontakt med deg selv.

Den nye rytmen er den indre rytmen

Den nye rytmen er ikke styrt av kalenderen.
Den er styrt av bevissthet.

Ikke “hva skjer neste måned?”

Men “hva er sant i meg nå – akkurat NÅ?”

Det krever mot.

For det betyr at du ikke lenger kan gjemme deg bak strukturene.
Du må stå i det som er levende i deg.

Og det kan føles sårbart.

Men det er også her friheten begynner.

Når noe må falle

Noen ganger merker du at det ikke bare er rytmen som endrer seg.

Kanskje hele strukturen du har bygget ikke lenger bærer deg.

Kanskje det ikke er kallet som er slitent – men formen.

Og det gjør vondt.

For du har investert år.
Hjerte.
Identitet.

Likevel kjenner du at noe i deg sier:

Denne måten passer ikke lenger.

Det betyr ikke at du skal slutte å bidra.
Det betyr kanskje at uttrykket trenger en ny form.

Å stå i mellomrommet

Mellom det gamle og det nye finnes en fase som ikke kan forseres.

En cocoon.

Ikke som en flukt,
men som en reorganisering.

Du er ikke ferdig.
Du er ikke i oppløsning.
Du er i forankring.

Og når rytmen ikke lenger passer,
kan det faktisk være et tegn på at du har vokst ut av den.

……………….

Kanskje er det ikke noe galt med deg.
Kanskje er det bare takten som har endret seg.

Kanskje det mest modne du kan gjøre akkurat nå er å lytte.

Ikke til hva som burde skje.
Men til den stille pulsen i deg som sier:

Jeg er her.
Og noe nytt vokser frem.

Og jeg er her med deg på denne underlige reisen vår – hjem til alt vi er!

Se også “Når friheten kaller”