Hvorfor er det å så vanskelig og like deg selv?

Me too

Et lite eksempel fra eget liv. Da jeg var i tenårene hadde jeg mye kviser og de var ikke små som kom en gang i blant, nei dette var de som ble til store byller og fylte hele ansiktet og nedover halsen. Jeg var sterkt angrepet av det vi kaller acne og det var ikke den person i mine omgivelser som kunne unngå å se det. Jeg fikk mange velmenende råd. Min mor tok meg med til flere hudleger og spesialister fordi hun skjønte hvor plagsomt dette var.

Jeg dagdrømte om at en dag ville jeg våkne og alt var bare borte. Jeg ble kalt Pizza tryne av en av de ”kule” gutta, som forplantet seg videre utover blant de andre ungdommene. Noen klassevenninner var sympatiske for min situasjon og gladelig innrømmet at de var glad dette ikke var deres hud og ansikt. Alle sa dette går snart over, slik er de tenårene. Akkurat som det hjelper der og da?

Dette gikk ikke brått over, det varte faktisk i mange år. Fra jeg var 13 til ca. 21 var jeg sterkt plaget av acne.  Og så litt mindre fra jeg var 21 til 27 år – men det var like flaut å være så voksen og fortsatt ha kviser.  I løpet av disse årene måtte jeg lage forsvarsmekanismer slik at både de sorgfulle øynene til mor, blikk fra medstudenter om hvor stakkarslig de synes dette var for meg og kallenavnene som gjorde vondt ikke gjorde at jeg gikk rett i kjelleren hver gang. Det at jeg ikke var et naturlig midtpunkt i tenårene for noen var også en sorg og skam.

Jeg kunne knapt gå til postkassen uten sminke, jeg turte ikke møte mennesker uten full krigsmaling.

Det toppet seg da noen gutter jeg nylig var blitt kjent med kom på spontan besøk en kveld hvor jeg hadde lagt ansiktsmaske og håret sto til alle kanter. Mor slapp de inn, godhjertet som hun var og trodde at alle som kom på vår dør ønsket jeg å se der og da.

Det var ingen mulighet for meg på så kort tid og dempe de glødende kvisene, huden som lyst rødt av all skrubbingen og masken og håret som var blitt fett av kliningen med produkter og kremer.

Så jeg måtte stålsette meg. Jeg måtte gå å møte disse guttene slik jeg var. For mamma hadde ikke vett til å spørre om det passet for meg, så hun bare geleidet de inn i stuen og sa at jeg var på badet og kom straks!

Jeg husker jeg gikk inn via kjøkkenet og da guttene så jeg kom og sperret de øynene opp. Noen så ned og begynte og knise, andre forsøkte å ikke gjøre noe nummer ut av det, og forsøkte lette stemningen med en fleip:

«Lekt med kjøttkverna eller»?

Jeg så vemmelsen i ansiktene deres og forsto at dette var siste gang jeg så de. Jeg så helt annerledes ut den kvelden enn jeg gjorde ellers når alt var blitt tildekket med foundation og mascara. Her var jeg RÅ.

Bare få minutter etter at jeg hadde satt meg ned og spurt om de ville ha noe å drikke, fant de ut at de skulle vært et annet sted og måtte plutselig dra.

Jeg var ikke overrasket, jeg var til og med litt lettet fordi jeg slapp å spille spillet mer enn dette. Jeg visste så inderlig godt at de var sjokkert og ville dra fra det hele og at dette var kleint.

Jeg hadde møtt slike blikk så mange ganger at jeg var blitt vant med det.

Denne perioden i livet gjorde at jeg ble usikker på meg selv, mine relasjoner, kjærester og på om jeg var god nok til noe som helst. Jeg følte meg stygg og uelskelig. Egenkjærligheten var fraværende.

Jeg var ikke inkludert på fester og ble til og med kastet ut av en fest av en klassekompis fordi det var for mange der. Han hadde mistet kontrollen og det var 70-80 mennesker der og jeg var den eneste han følte han hadde makt til å kaste ut. Det var enda en nedverdigende opplevelse for en sårbar tenåring uten noen bestevenner til å støtte og henge med.

Disse opplevelsene og følelsen hang i meg i mange år fremover. Inntil jeg en dag bestemte meg for at fortiden ikke skulle få definere fremtiden og troen på hvem jeg var eller kunne væe.

Jeg forteller dette fordi jeg vet at det smerter å føle seg utenfor. Jeg vet det gjør vondt når du ikke blir likt eller føler deg selv attraktiv. Uansett hva andre sier eller mener.

Det gjør vondt å ikke føle seg god nok – uansett årsak.

Den eneste som kunne rette oppi dette bildet av meg selv, var meg. Jeg har brukt mange år på å bli glad i meg selv. Jeg har brukt hundrevis av terapitimer og tiår på å forstå hvor blokkerende dette var for evnen til å elske og ære meg selv. Nå var det selvfølgelig ikke dette det eneste i livet som har vært vanskelig, men det var en periode i livet hvor vi er sårbare unge mennesker og mange ideer om hva som er viktig setter seg der.