Skam og skyld for den du er

Denne artikkelen sendte jeg til Psykisk Helse for å belyse at mange mennesker som har en naturlig kontakt med sin sanselighet og en større bevissthet ofte blir kritisert og latterliggjort for det de ser og føler. Det starter fra vi er barn og skaper skam.

Psykisk Helse syntes ikke bloggen var passende for sitt publikum, og ville ikke publisere den. Derfor er det naturlig at jeg publiserer den på egen blogg, da jeg fortsatt synes det er viktig å fjerne tabu fra denne kontakten og håper det kan hjelpe deg som leser den, og kanskje kjenne deg igjen eller føle at du ikke er alene.

Din sannhet teller, en historie om multidimensjonal tilgang

I juni i år 2000 gikk jeg på et Silva kurs. Jeg hadde akkurat begynt å se nærmere på mine egne mønstre og bestemt meg for å ikke være så tilgjengelig og hjelpsom hele tiden. Det så ut til å gå på bekostning av egen energi og ting jeg hadde lyst til å gjøre.

På vei hjem første kurskvelden, møtte jeg to av mine medkursister på trikken. De fortalte at de skulle bo på et Herberge som kostet masse penger og hvor standarden var lav. De hadde brukt mange penger på å komme til Oslo for å delta på kurset og jeg visste de hadde dårlig råd.

Så typisk meg, i et meget spontant utbrudd på trikkestoppet før Carl Berner (hvor jeg den gang bodde), inviterte jeg disse to fremmede fra Sverige til å bo hos meg.

Vipps, så hadde jeg to overnattingsgjester i stuen for helgen…. igjen.

Alle venners venn

Jeg spurte meg selv hvorfor jeg hadde gjort det, men fikk bare de ”vanlige” svarene som ”at jeg ville hjelpe andre”. (Dette var en av mine delpersonligheter ”Hjelperen” som ofte var i full aksjon. En som min amerikanske venninne Angie, også døpte til ”friend of the friendless”). Det som overasket meg litt akkurat i dette momentet, var at på dette tidspunktet hadde jeg blitt veldig bevisst denne delen av meg og begynt å sette grenser, både for den og andre. Det gjorde at jeg ikke var fullt så ettergivende for denne impulsen lenger.

Så hvorfor var det egentlig så viktig for meg å tilby disse damene gratis overnatting?

Senere har jeg forstått at ofte kan slike impulser være en måte for sjelen og få oss til lytte på. En måte å vippe oss ut av det vanlige, og åpne for noe nytt. En ny energi, en ny ide, vibrasjon og av og til kanskje også begynnelsen på et nytt liv.

Mitt nye liv begynte ikke umiddelbart med denne invitasjonen, men den skulle likevel få stor betydning for senere valg. Jeg kommer tilbake til dette litt senere.

Men først en liten tur innom deler av min oppvekst.

Finnes det en Gud?

Jeg vokste opp med den tro at det fantes Gud og Jesus, men ingen kunne forklare meg hvorfor Gud tillot alt det vonde. Jesus var frelseren, men jeg skjønte lite av hva han hadde frelst, for det meste jeg opplevde var mobbing, annerledeshet, utfrysing og avvisning gjennom store deler av barndommen i møte med jevnaldrende. Oppveksten var mildt sagt utfordrende og usikker når det kom til relasjoner. Samtidig var jeg nysgjerrig og søkende etter å finne nye svar og forstå hvorfor.

Jeg har fra barnsben av alltid stilt spørsmål til hvorfor det finnes smerte og krig, og hvorfor folk er så slemme mot hverandre. Jeg husker jeg spurte min far en gang om hvordan noen land kunne ha dødsstraff, fordi jeg trodde det bare var Gud som hadde lov til å ta denne avgjørelsen.

Min far forklarte at noen hadde gjort så mye fæle ting at noen land mente de hadde ikke rett til å leve. Jeg spurte; ”men hva hvis de har tatt feil”? ”Tatt feil person”? Min far sukket og sa at ja, da ville det vært ille.

Hvem kan dømme?

Disse tingene plaget meg. Hvem kunne dømme? Hvem bestemte hvordan andre skulle oppføres seg? Hvem hadde rett og hvem hadde feil? Og ikke minst, fantes det virkelig en Gud? Om han var så god og rettferdig som Presten skulle ha det til, ja i så fall hvorfor skjedde det fortsatt vonde ting og hvorfor straffet vi hverandre?

Som medlem av Speideren, Menighetskoret og med en meget streng og gudfryktig bestemor forsøkte jeg etter beste evne og være denne snille piken som alle ville at jeg skulle være. Den som fikk gaver fordi hun hadde oppført seg pent. Den som sa ja når hun ble bedt om noe, hun som gjorde som andre sa. Likevel ble det feil.

For ettersom jeg ble større kunne jeg bli helt fortvilet over meg selv når jeg selv opplevde at det var faktisk meg som var ufin og slem mot andre. Jeg som tross alt var oppdratt til å være flink pike og være lydig. I min forståelse var det bare mulig å ha en versjon av meg, som kunne synes og det var ”den gode” i meg.

Den ”slemme” ble straffet, først av meg selv og så av andre. Hvorfor kunne jeg ikke bare være snill og grei slik alle ønsket? Denne dualiteten var uutholdelig og heldigvis ble igjen nysgjerrigheten min beste venn. Hvorfor var det slik?

Hvorfor kunne en som bare ville være snill også bli så slem?

Snill eller slem?

Hva som oppfattes som ”slemt” er meget subjektivt og dette er slik de fleste av oss vokser opp. Vi får ros når vi gjør det andre liker og straff når det ikke likes. Dette gjør at barnet i oss alltid forsøker å finne frem til hvordan vi blir best likt, inkludert, støttet og heiet på. Naturlig nok. Ulempen med dette er at vi alle vokser opp men en konstant indre konflikt. En konflikt i følelser, tanker og handlinger.

Vi tror vi gjør noe feil, når vi går i mot hva andre liker. Det gjør oss til usanne individer overfor den vi faktisk er. Du kom ikke til denne planeten for å bli likt, du kom for å være DEG SELV.

Ingen av oss har bare ett uttrykk, eller en personlighet. Vi har mange, og litt av det denne fortellingen handler om er å inkludere ALT som bor i deg. Du trenger også å omfavne det som ikke virker å være så positivt, for det er nettopp dette som til syvende og sist vil sette deg fri. De følelsene du misliker eller de handlingene du angrer på er der for å vise deg noe mer. De er ikke for å undertrykkes. De er veivisere og kan bli til ditt største gull. Mer om dette kan du lese i bloggen her.

Men la oss ta med en del til av barndomshistorien for å se dette i et annet perspektiv.

Det som ingen kan se

Som så mange andre barn fant jeg trøst i usynlige venner. De trøstet og forsto. De tørket tårene ingen fikk se. De kunne heie videre og si at det gikk bra likevel.

I min oppvekst ble jeg fortalt at gjenferd, hekser og alver ikke eksisterte. Til tross for at jeg som liten hadde god tilknytning til disse vesenene. Det var bare tullete mennesker som trodde på slikt ble jeg fortalt. Det var nok av mennesker rundt meg som latterliggjorde denne type ideer og opplevelser. Så en slik tulling ønsket jeg jo ikke å bli. Jeg la lokk på alt jeg opplevde for å passe inn i formen.

Så igjen ble det en versjon av meg som ikke passet inn. En versjon som så og forsto ting andre tydeligvis ikke gjorde. Det var en hemmelig verden jeg ikke kunne dele med noen, for den ble foraktet, spyttet på og sagt at var usann.

Du skjønner sikkert hvor dette bærer nå? Hvor mange deler av deg har ikke du gjemt unna? Hvor mange ting har ikke du forstått og visst som ingen andre kan relatere til?

Hvor mange ganger har du gjennom livet gjemt bort deler av deg fordi andre ikke har trodd på det, likt det eller sett deg for det som virkelig er deg? Hvor mange ganger har ikke smerten i deg kommet til  uttrykk gjennom harde og vonde ord til en annen. Bare fordi du forsøkte å rømme fra det som bodde inni deg?

New York

Barndommen for de fleste av oss påvirker mer enn vi tror. Den påvirker vårt tankesett og den er en del av vår såkalte kulturelle og personlige programmering. Det du blir fortalt som barn, tror du på. Du er som en svamp som automatisk absorberer ny informasjon og her starter usikkerheten. Utryggheten, for du lærer snart at mye av det du lærer og opplever kommer i konflikt med hverandre.

Slik var det også for meg, og på min reise videre tar vi nå steget til New York. Her var det enda et møte som skulle få stor betydning for meg senere og påvirke hva som ble min sannhet.

I 1989 jobbet jeg som Au Pair i New York. Her traff jeg en dansk pike som het Marianne. Vi ”bondet” som de to Skandinavier vi var i det store utland, langt hjemmefra og med nye regler og kultur.

Vi hadde begge vurdert å søke jobb på Svalbard etter AuPair jobben i New York. Dette for å fortsette eventyret vårt, men brått havnet vi hjemme i Skandinavia igjen av forskjellige årsaker. Derfor befant jeg meg noen måneder senere på et Cargofly av alle ting, på vei til Odense i Danmark for å besøke Marianne og hennes familie denne påsken.

Bokhandleren’s arv

I Odense drev familien til Marianne en bokhandel. Foreldrene hennes var akademikere og svært beleste. Jeg derimot hadde vokst opp med foreldre uten særlig utdanning og var derfor veldig imponert og følte meg også ofte litt underlegen når jeg møtte folk med lang utdannelse. Dette fordi de hadde så mange spennende tanker og ideer. Tanker og refleksjoner som ikke fantes hjemme hos meg.

I vårt hjem var det å reflektere høyt nesten en skam, i hvertfall en unyttighet, fordi når man ikke kunne vite noe med sikkerhet, var det best og ikke bruke tid og krefter på slikt. Min far avsluttet alltid mine tankerekker med ”Det kan ingen vite”. Så derfor best og ikke snakke mer om det.

Slik startet en del av min usikkerhet. Usikkerheten på meg selv, på hvem jeg var og hvorfor og jeg tenkte og grublet over så mangt og meget. Jeg undret meg, og det å undre seg, var det liksom ikke rom for i mitt miljø.

Mine foreldre var varme og gode mennesker og gjorde sitt beste, men de kunne ikke møte meg i denne undringen. De var selv preget av sin historie, sin oppvekst og tvil. De var oppdratt til å være underlegne og underkaste seg ”overmakta”. Dette førte de videre.

Deres skam, skyld og mindreverdighet ble også til min.

Høres dette kjent ut kanskje? Jeg tror ikke min historie er så spesiell, men den handler om å ta seg selv på alvor.

Vi blir alle preget av våre foreldres holdninger og tanker, men på et eller annet tidspunkt kan vi sette oss selv fri. Om vi vil. Men nå tilbake til Danmark igjen.

Akademikernes gjenferd

Så der satt jeg da ved dette middagsbordet denne skjærtorsdagen i Odense, hvor samtalen dreide seg om hvem som skulle gå på loftet til bokhandelen og hente noe. Jeg forsto ikke helt hvorfor dette var så stort tema ved middagsbordet. Jeg sa jeg kunne gå på loftet for de, om det var så vanskelig, uten at jeg forsto hvorfor (husk; min Delpersonlighet ”Hjelperen” som alltid var beredt :)).

Da ser Marianne på meg og sier ”det spøker på vårt loft”. Huset som bokhandelen var i, hvor den kjente H.C. Andersen en gang hadde bodd, hadde i sin tid også vært et barnehjem for foreldreløse barn. Nå var den en bokhandel og barna som hadde bodd her, hjemsøkte fortsatt stedet. Dette visste alle som jobbet der, og ingen ønsket å møte de på loftet.

Jeg trodde jeg skulle falle av stolen. Satt disse oppegående akademikerne her og gjorde narr av meg? Eller mente de det de sa? At de hadde en hjemsøkt butikk? Øynene mine var så store som middagstallerkene vi spiste fra og Marianne så på meg og følte for å bekrefte det hele ”det er sant Mariann, alle vet det”.

Finnes det flere som meg?

Jeg var umiddelbart interessert i å erfare dette de snakket om. De fortalte mange historier om dette loftet, hva de så og opplevde. Jeg trodde knapt mine egne ører. Noen som forsto og så den samme verdenen som jeg opplevde eksisterte?

Endelig hadde jeg fått en ny bekreftelse, nemlig at det fantes flere der ute som meg.

Det å møte mennesker som oppfatter og ser det samme som deg selv, gjør at du kan bli tryggere. Det skaper en bekreftelse du kanskje har lengtet etter. Det skaper samhørighet og forståelse. Derfor er det så viktig at alle våger så snakke om sin sannhet uten å dømme andre for at den er annerledes.

Det å høre at andre voksne kunne bekrefte seriøst at jeg det følte og fornemmet var sant var en stor lettelse for meg. Likevel, var ikke denne ene hendelsen nok til at jeg våge å gå videre ut i verden med dette som min sannhet.

Igjen ble den pakket inn og gjemt bakerst i vognene på denne reisen som skal vise meg ”hva og hvem jeg egentlig er”.

Parallelle liv

Så en liten tur tilbake til mine gjester fra Sverige. De var godt innlosjert og vi ble bedre kjent. En kveld vi satt der på balkongen min og nøt den varme og røde kveldsolen over Oslo fortalte de to kvinnene meg om sine tidligere liv.

Tidligere liv? Tror dere på det spurte jeg? (”hvilke tullinger hadde jeg invitert?”) Ja, sa de og så både direkte og trygt på meg. Igjen kom det ilinger nedover ryggen, det fantes altså også mennesker som åpenlyst kunne si de trodde på tidligere liv og var rake i ryggen når de gjorde det.

Dette var stort for meg. For inntil nå hadde jeg måtte skjule det jeg opplevde. Det som begynte å forme seg som en sannhet for meg. Etter dette begynte stenen å rulle. Det var ingen vei tilbake. Jeg måtte leve ut min sannhet. Gå MIN vei.

Denne veien som har ledet meg inn i innsikten om at vi er så MYE mer enn vi tror og at vi er vel så mye medskapere som ofre for vår egen tro og våre omstendigheter. Uansett hva og hvem vi er, så trenger vi å høre andres sannhet og hva de tror og opplever, slik at vi kan gjøre oss opp en mening om hva som er riktig og viktig i eget liv.

Jeg er i dag evig takknemlig for disse menneskene som har våget å si sin sannhet slik at jeg også har kunne våge å stå i min.

Din sannhet teller

Derfor deler jeg denne lille historien med deg for å fortelle hvor viktig det er at du finner DIN sannhet. At du våger å snakke om deg og møte deg selv i dette.

Vi har mange deler av oss som søker forening og samling i oss nå og du er den som kan gjøre det.

Derfor er din energi viktig og at du uttrykker den slik du føler best.

Vi skaper nå! Hver dag, hver tanke, hver følelse og handling skaper det. Du skaper det.

Vår globale oppvåkning er i gang og flere og flere husker og våkner opp til noe mer. Derfor er det viktig at vi kan støtte hverandre på denne reisen som også omhandler sjelens mørke natt. 

Jeg heier på deg der du er akkurat nå. Tusen hjertelig takk for følge helt hit og at du ville lese min historie.

Varme klemmer fra meg til deg.