Jeg har selv vært en av disse ”Prestererene” jeg omtaler i innlegget tidligere (fra Presterer til taper) og har fortsatt mye Presterer i meg, men jeg har lært å tøyle den. Jeg gikk selv på den berømte veggen i 2006 og følte det bokstavelig på kropp og sinn hva en slik utbrenthet gjør med en som person, og hvilken taper jeg følte at jeg var blitt. Men, det ble også starten på en ny vei for meg, et mer berikende og innholdsrikt liv. Men for å kunne skape det, måtte jeg jobbe meg gjennom smerten og ubehaget. Ta den tiden det tok og for meg tok det lang tid. Flere år faktisk.
Derfor er fokuset på tid en hemmende faktor når noen skal inn i en friskgjøringsprosess. Det skaper blokade og frustrasjon. Det å hjelpe folk til å se forbi tidsaspektet er en av de største utfordringene med ett utbrent sinn.
I mitt fag Psykosyntese, en transpersonlig psykologi søker vi å inkludere hele mennesket, kropp, sinn, sjel og følelser. Det vil si at vi at vi tror enhver krise er en kilde til noe mer og noe større. At livet forsøker å fortelle oss at vi kan noe mer, at vårt liv har en mening, at vår livskraft skal utnyttes bedre. Men da trenger vi å spille på lag med alle våre evner, talenter og drivkrefter.
Hvilket fokus har du?
Et menneske som har brent seg ut, har ofte hatt ensidig fokus på sitt talent og sine evner, og høyt ønske om å levere og handle. Livet blir ensformig. De som kommer til meg kan kjenne seg igjen i at de har flere egenskaper og talenter, men fokuset har ligget kun et sted over lengre tid. Dette fokuset gjør at de brenner de ut.
Ledere som blir utbrent kjenner seg ofte igjen i det jeg beskriver som den effektive eller den omsorgsfulle. De kjenner sin drivkraft, utholdenhet og pågangsmot. Det er selvfølgelig ikke fasiten for alle, men disse typene har i større grad en evne til å ri seg selv til randen av et sammenbrudd. For denne kraften ligger som en sterk del av personligheten og vi har lett for å identifisere oss med dette som talent, en egenskap eller den vi er.
Ofte når vi blir utbrent er det nettopp fordi vi identifiserer oss med hva vi gjør, fremfor den vi egentlig er. Vi vet kanskje ikke hvem vi er når vi ikke gjør noe? Derfor blander vi kortene. Derfor blir utbrenthet så dramatisk for mange, for de føler at de mister sin identitet.
Når en er utbrent eller utmattet, blir skaperkraften, gleden og kreativiteten borte. Når vi har stått lenge i Prestasjonsbåsen, så vet enhver toppidrettsutøver at det må hvile og forandring til. Hvorfor skulle ikke det gjelde flere? Da trenger vi å øke: Hva gir meg inspirasjon, glede, nytelse.
Det jeg opplever er kjernen hos mange som kommer til meg med en form for utbrenthet eller utmattelse, er at skaperkraften og kreativiteten er borte. Den har de ikke klart å holde vedlikeholde i det daglige livet.
Da trenger å vi ta fokus på et annet aspekt av oss selv.
Hva vil jeg egentlig?
Et av kjennetegnene til Psykosyntesen er fokuset på Vilje og viljekraft. Vi har alle en viljekraft, selv om den kan virke slumrende og fraværende. Ofte bruker vi mye tid og krefter på motvilje – motvilje til å gjøre noe som helst.
Da trenger vi å gå til motsatsen av talent kartet vårt og søke Hva gir meg inspirasjon, glede, nytelse?
Dette ligger i vårt kreative element og fantasien er ren redskap for å hente frem dette i oss.
3 typer viljekraft
Dr. Assagioli som var en Italiensk Psykiater og grunnleggeren av Psykosyntese som psykologisk teori og retning, gjorde det til en av sine livsoppgaver og utforske og beskrive viljen som drivkraft og motor. Han delte den personlige viljen inn i 3 hovedkategorier.
- Sterk vilje
- Smidig vilje
- God vilje
Den sterke viljen er den kraften vi bruker når vi har et klart mål – og går på uten å tenke konsekvenser eller om vi bruker for mye krefter, vi bare kjører på. De som kommer til meg med utbrenthet symptomer kjenner seg godt igjen i denne viljebruken.
Den smidige viljen er den viljen vi bruker når vi har et mål – men hvor vi stadig vurderer minste motstandsvei. Den viljen vi bruker til å stoppe opp underveis, vurdere og finne fleksible løsninger for å nå målet. Dette er en mer hensiktsmessig viljebruk for eksempel i teamarbeid.
Den gode viljen – også kalt den kjærlige viljen. Det er den viljen vi bruker når vi ønsker noe godt for oss selv OG fellesskapet – når vi søker å skape noe utover vår egen vinning. Men ofte bruker mange denne type vilje KUN på andre mennesker og ikke på seg selv. Det kan også skape utbrenthet og depresjoner.
Hvordan gå fra alt vi MÅ til hva vi VIL?
Dette er ikke gjort i en håndvending, fordi hele fokuset og tankegangen må endres og læres på nytt. For å komme ut av situasjonen er det nødvendig å fjerne alle MÅ, BØR, SKULLE en stund og løfte perspektivet. Det tar tid, vennlighet overfor seg selv og selvinnsikt.
Det krever fokus og handling på 3 områder:
- Behov
- Mening
- Grensesetting
Hvilke behov har jeg?
For å forstå hva vi vil, vil det å undersøke våre behov være grunnleggende. Sjelden stopper vi lenge nok etter for å kjenne på følelsene våre og forstå hva de søker å fortelle oss. De blir bare et uttrykk for noe, kanskje dramatisk noen ganger, andre ganger bare irriterende og ukontrollert, men følelsene våre er uttrykk for dypereliggende behov. Disse behovene må belyses og erkjennes for at vi skal kunne skape noe nytt, ny dialog, nytt uttrykk, ny vilje.
Hva gir livet mitt mening?
Dette tar som regel en stund med refleksjon og selvransakelse for å komme til innsikt i.
Dette kan høres enkelt ut, men det er det som regel ikke. For vi er vant til å prestere, levere på deadines, være flinke gutter og jenter og prestere når det forventes, og vi har lært oss til at det forventes hele tiden. Vi blir så opptatt av handling, gjøren til enhver tid. Levere på noe, at den dypere innsikten i egne behov og hva vi egentlig vil blir borte i all støyen.
Grensesetting
En som har kjørt seg selv i grøfta og ligger nede for telling. Trenger først og fremst å bli klar over egne grenser. Egne ressurser og egne behov.
Når egne behov begynner å bli ivaretatt, fordrer det grensesetting for oss selv først, så andre. Det betyr at vi gir omverdenen beskjed om hvor våre grenser går og hva vi tolerer, ønsker og vil. Dette skaper gjerne ubehagelig møter med våre nærmeste, våre medarbeidere, sjefer og omverden generelt.
Det er her vi lærer å tåle oss selv, stå opp for oss selv og det vi har behov for.
Derfor tar det tid å lære seg å sette grenser for seg selv og andre. Grenser er ikke negative, de er nødvendige for at vi skal kunne gi rom for noe annet, noe mer.
Bruk tid
Vi trenger nedetid og ofte har vi ikke lært å skape det. Vi tror vi må alt, fordi vi sammenligner oss med alle rundt, for de ser tydeligvis ut til å mestre alt!
Jeg opplever i min praksis at stadig yngre mennesker blir utbrent. Kravene er ekstreme, men det er ingenting sammenlignet med hva de forventer av seg selv. Denne indre driven har et behov for å synliggjøres, vurderes og revurderes.
Mennesker som er utbrent trenger å føle seg ivaretatt. Det er det ikke alltid det opplever i vårt helsevesen eller av sine arbeidsgivere. Etter kort tid kommer kravene, forventningen om avklaring og svar på hva som skal skje eller skjer.
Bør vi sette mål?
Absolutt. Men jeg mener vi må se nøyere på hva målet egentlig er. De fleste som havner i en utbrenthet vil så fort som mulig ut av den og vekk fra alt og tilbake til jobb, om ikke den samme, så ihvertfall en ny. Dette skaper stor motstand i prosessen og forlenger som regel sykdomsforløpet.
Hver gang vi bruker motvilje og motstand blokkerer vi for nye løsninger. Dette er også et sentralt begrep også filosofi innen Mindfullness.
Jeg opplever at det er behov for hensikt og mål i det vi foretar oss, men vi må bruke litt mer tid på å finne målet, og delmålene må være en del av veien.
I en fase hvor noen er syk og utmattet, vil delmålet være å få tilbake mental og fysisk kapasitet. Dette tar ofte tid, og vi må gi det tid og muligheter slik at vi igjen kan skape nye innsikter og drømmer. Derfor er jeg kritisk til de tiltak hvor det kun fokuseres på å komme raskest tilbake i jobb.
Kan vi som samfunn fokusere mindre på tid og mer på individets behov?
Vilje og valg
