Innlegg

slipp takVilje og valg

I psykosyntesen har vi fokus på Viljen som en selvstendig, uvurderlig kraft i et hvert menneske. Gjennom å ha en vilje har vi derfor også evnen til å ta valg. Teorien sier den er både personlig, transpersonlig og universell. Det er ikke alltid så lett å skille på hva som er hva – men det første vi faktisk MÅ gjøre (om vi VIL skape endring) er å bli klar over at vi har en egen, personlig vilje og her kan vi ta valg. Vi tvinges til å velge hele tiden, eller vi lar være å velge (bevisst og ubevisst), men det er også et valg. Men det er så mye lettere når vi selv setter oss i førersetet og er den som velger først. Da blir energien, motivasjonen og drivkraften en helt annen.

Så hva trenger jeg for å velge her jeg står nå? I min slitenhet, kanskje nok en utbrenthet? Jo igjen er valget;

  • Skal jeg prestere mer nå?
  • Skal jeg vise hvor dyktig, flink jeg er nå?
  • Skal jeg fikse mer for andre nå?
  • Skal jeg holde på kontrollen og oversikten?

eller skal jeg slippe taket og se hva som skjer?

Det betyr at min identitet skifter…..fra ”den flinke” men til hva?

climbingJeg har selv vært en av disse ”Prestererene” jeg omtaler i innlegget tidligere (fra Presterer til taper) og har fortsatt mye Presterer i meg, men jeg har lært å tøyle den. Jeg gikk selv på den berømte veggen i 2006 og følte det bokstavelig på kropp og sinn hva en slik utbrenthet gjør med en som person, og hvilken taper jeg følte at jeg var blitt. Men, det ble også starten på en ny vei for meg, et mer berikende og innholdsrikt liv. Men for å kunne skape det, måtte jeg jobbe meg gjennom smerten og ubehaget. Ta den tiden det tok og for meg tok det lang tid. Flere år faktisk.

Derfor er fokuset på tid en hemmende faktor når noen skal inn i en friskgjøringsprosess. Det skaper blokade og frustrasjon. Det å hjelpe folk til å se forbi tidsaspektet er en av de største utfordringene med ett utbrent sinn. Les mer

duracell kaninDe første 14 årene av mitt internasjonale arbeidsliv utviklet jeg en Duracell kanin personlighet, som jeg i dag kaller ”Prestereren”. Det var den delen av meg som ønsket å presentere, vise at jeg kunne, som ble stolt av å multitaske, og holde 70 baller i luften samtidig. Den som ikke sov om natten før et viktig prosjekt, den som fikk magesår ved tanken på kritikk, den som uttrykte nedlatenhet overfor de som ikke mestret eller sto på. Dette var den i meg som var trent i å levere, selv om jeg egentlig hadde behov for å si nei, så sa jeg ja. Da ble jeg «den flinke», «den servicemindede», den som fikk jobben gjort. Og jeg var stolt av det. Jeg var til og med stolt av å være stresset……..tro det eller ei. Men det fikk meg til å føle meg viktig – at det jeg gjorde betydde noe. Les mer