Fra heltent til utbrent og tilbake

De første 14 årene av mitt internasjonale arbeidsliv utviklet jeg en Duracell kanin personlighet, som jeg i dag kaller ”Prestereren”. Det var den delen av meg som ønsket å presentere, vise at jeg kunne, som ble stolt av å multitaske, og holde 70 baller i luften samtidig. Den som ikke sov om natten før et viktig prosjekt, den som fikk magesår ved tanken på kritikk, den som uttrykte nedlatenhet overfor de som ikke mestret eller sto på. Dette var den i meg som var trent i å levere, selv om jeg egentlig hadde behov for å si nei, så sa jeg ja. Da ble jeg «den flinke», «den servicemindede», den som fikk jobben gjort. Og jeg var stolt av det. Jeg var til og med stolt av å være stresset……..tro det eller ei. Men det fikk meg til å føle meg viktig – at det jeg gjorde betydde noe.

Det jeg ikke skjønte den gang var at dette var den delen av meg som var mest usikker. Mest uttrygg og manglet en del på egenverd, og selvfølelse.
Dette var den delen av meg som ville prestere for å få anerkjennelse. Bekreftelse på at jeg var god nok. …………..

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha den denne delpersonligheten. Det gode med den er jo at den får meg dit jeg vil mange ganger, den har drivkraft og mot. Men den kan også være ganske begrensende når kroppen og hodet sier stopp – jeg trenger hvile, og den setter bare inn ekstra giret og kjører på…………gjett hva som skjer? Riktig, det blir brå stopp.
Slik ble det også den september dagen i 2005 da jeg gikk til legen for å ta noen blodprøver siden jeg nå følte at jeg manglet så mye energi, var slapp og sliten, alt virket håpløst, jeg var krakilsk og oppfarende for den minste ting og jeg gråt hele tiden. Legen så på meg, hørte på meg og sykemeldte meg på flekken. NEI, NEI ropte jeg….. det har jeg ikke tid til………”du får en dag på deg, til å rydde kontoret og sette opp ”out of office” svaret på mailen din”, sa legen og klappet sammen blokken.
Nederlaget var et faktum. Jeg mestret ikke. Jeg var en taper! En skikkelig taper, en som de jeg hadde sett ned på, som ikke tålte noe. NÅ var jeg en slik……..sykemeldt……hva skal jeg gjøre hjemme?

Hvem var jeg nå? Jeg skvatt når telefon ringte, tilfelle det var noen som ville avkreve meg for et svar. Et svar på en lunsj invitasjon eller når jeg kom tilbake i jobb. Begge deler var nesten like vanskelig å ta stilling til. Jeg var fullstendig tom i hodet. Jeg som hadde organisert prosjekter med mange hundre mennesker fra flere nasjoner involvert. Senest med Kongen og Dronningen. Jeg kunne ikke en gang ta stilling til om jeg klarte vaske klær og ta oppvasken på samme dag. Bare tanken stresset meg helt ut.
Hvem var dette som hadde tatt bolig i min kropp? Og denne kroppen som også nektet å lystre. Hvor det å gå opp trappen hjem ble for mye så jeg lurte på hvor mange timer det ville være før jeg var i 5. etg. Var dette en taper i meg som alltid hadde ligget der og som nå tok hevn? Hadde jeg egentlig bare løyet for alle, og ”faket” mine evner og prestasjoner? Kanskje kunne jeg egentlig ingen ting? Kanskje var det hele bare oppspinn og jeg hadde vært en god skuespiller som plutselig mistet manus?

Mange tanker, mange følelser og stor opplevelse av fortvilelse, tap og ukjent grunn under føttene. Det vil si, av og til føltes som jeg var i fritt fall. Noe drømmene mine også tydet på. I mange netter drømte jeg om å kjøre bil. Det var bare det at jeg satt aldri i forsetet. Jeg var enten på lasteplanet, bakerst eller i passasjer setet – helt uten styring og kontroll.
Det tok lang tid før jeg kunne akseptere det faktum at jeg var utbrent og jeg selv hadde latt det skje. Jeg kunne forsøke skylde på dårlige sjefer, krevende kollegaer, trengende medarbeidere – men i bunn og grunn var det jo jeg som aldri hadde sagt nei. Det vil si, jeg hadde forsøkt, men var ikke emosjonelt forberedt på å takle konsekvensene.

Dette lærte meg noe om indre styrke og hvor den kommer fra. Evnen til å si nei til andre, uten å føle seg som en dritt. Evnen til å sette egne grenser og egne behov foran andres. Det jeg sakte men sikkert skjønte var at denne forvaklede, litt håpløse, sårbare situasjonen jeg var i – lærte meg noe ingen lærebøker eller sjefer kunne lære bort.
Den lærte meg noe om mitt egenverd, og hvordan jeg satte pris på meg selv, og hvordan jeg til stadighet hadde satt andres behov og visjoner fremfor mine egne……….nå var det det slutt! Jeg ville ta tilbake mitt liv, mine krefter, mine ideer og mine behov!

Sakte men sikkert begynte drømmene og føre meg over i førersetet. Først med for høyt ratt, så med tåkelagt vei, så med bil uten bremser…. Men sakte begynte jeg å få taket på bilen igjen og følte at jeg faktisk var med å styre litt igjen.

Dette var når jeg hadde fått oversikt over de følelsene og tankene og mønstrene som hadde brakt meg dit jeg var, og hvordan jeg nå måtte ta tak og endre holdning, tanker og sette innsikten ut i praktisk handling.

Dette skremte i hvertfall livskiten ut av meg, si opp jobben? At jeg var lei jobben det hadde jeg visst lenge, men hva jeg skulle gjøre – det visste jeg ikke. Hvordan skulle jeg nå leve? Hva slags inntekt kunne jeg skape?
Dette ble neste fase i utviklingen. Mitt syn på penger, ergo hva jeg selv var verdt og min frykt for ikke å ha penger. Her vet jeg andre er tøffere enn meg, men det hjalp jo ikke meg – når det var jeg som var redd for å bli fattig, miste hus og bil og levebrød.

Ny fase: Bekjempe frykten. Se den møte den og avsløre den. Hva lå bak? Jo, det at jeg igjen ikke visste om jeg var god nok. Modig nok, til å følge drømmen, Sterk nok, til å tåle konsekvensene.
Jeg hadde alltid lest bøker om sterke mennesker, kvinner i særdeleshet, som turde hoppe, turde stå opp for noe de trodde på, som turde være annerledes og jeg så opp til disse. Hele tiden med tanken om at ”ja, ja men det gikk jo bra for deg” for det faktum at de skrev boken viste jo at de hadde lykkes. Så da var det jo ikke så farlig – når slutten var bra.

Det tok meg litt tid å innse at ei heller disse kvinnene (og mennene) visste slutten når de bega seg ut på sin vei. Det er jo nettopp det tillit og mot skal vise oss, det har jeg skjønt senere. Det at jeg må tørre satse uten å vite hvordan det går og bare håpe å tro at jeg vil takle det som skjer, når det skjer.

Ofte kom tvilen inn, ja men er jeg god nok? kan jeg noe egentlig? kan jeg det jeg holder på med? kan jeg leve av dette? er dette virkelig et ordentlig liv? burde jeg ikke gjort noe annet? Tvilen og frykten er våre verste motstandere. Ikke nok med at de blokkerer kreativiteten, men selve tanken, lager nedadgående spiral i vår utvikling – se bare bildet her fra forskning rundt temaet nederst.

Sakte begynte jeg å innse at jeg var noe verd, selv om jeg ikke jobbet. At jeg hadde en verdi selv når jeg ikke leverte, presterte i noen grad. Det at jeg var et tenkende, følende, fysisk vesen var nok………tenk at det var nok? Det var jo til å bli overlykkelig av!

Jeg var faktisk for første gang i ferd med å føle meg fri. Fri fra mitt eget ræl, egne begrensninger og pålagte bekymringer. Jeg kunne endelig begynne å vikle meg Selv ut…

Jeg tror ikke på noen måte at denne erfaringen er unik. Jeg opplever mange rundt meg som har erfart det samme. Men det er noe med å dele denne følelsen av å ikke mestre, dette å ikke føle seg tilstrekkelig eller god nok. Jeg tror mange av oss kan kjenne på den daglig og den bringer lite lykke.

Derfor er det at det er blant annet denne erfaringen som har inspirert meg til å lage kurset Sjef i eget liv. Hvor vi ser litt på de tanker, mønstre og delpersonligheter som begrenser vår utvikling, vår kreativitet og glede. Min erfaring ble at jeg måtte litt tilbake til grunnmuren, se litt på hva den var laget av og skape en ny og bedre plattform.

Det jeg vet idag er at hvordan jeg tenker og hvordan jeg føler har en stor påvirkning på min fysiske helse. Her et bilde fra boken til Dr. Hawkins, Power vs. Force som forsker på våre emosjoners påvirkning på vår helse.

Har du lyst å lære mer om hvordan bli Sjef i eget liv – så er du hjertelig velkommen.  Det rare er, du er sjefen enten du vet det eller ei.

Ta kontakt for mer informasjon på mariann@levdittliv.no