Innlegg
De første 14 årene av mitt internasjonale arbeidsliv utviklet jeg en Duracell kanin personlighet, som jeg i dag kaller ”Prestereren”. Det var den delen av meg som ønsket å presentere, vise at jeg kunne, som ble stolt av å multitaske, og holde 70 baller i luften samtidig. Den som ikke sov om natten før et viktig prosjekt, den som fikk magesår ved tanken på kritikk, den som uttrykte nedlatenhet overfor de som ikke mestret eller sto på. Dette var den i meg som var trent i å levere, selv om jeg egentlig hadde behov for å si nei, så sa jeg ja. Da ble jeg «den flinke», «den servicemindede», den som fikk jobben gjort. Og jeg var stolt av det. Jeg var til og med stolt av å være stresset……..tro det eller ei. Men det fikk meg til å føle meg viktig – at det jeg gjorde betydde noe. Les mer
Tidligere denne sommeren fikk jeg en nytt møte med deg jeg kaller gammel maktstruktur, gammeldags lederskap og gammel energi. Det står i sterk kontrast til de modige menneskene jeg møter på kursene mine, som forstår at styrken ligger i sårbarheten og vennlighet…. Innover og utover…
Jeg undres over at noen ledere føler de må bruke makt, prestisje og umulige deadlines for at det skal føles som prestasjon. Jeg undres over at når de i møte med mennesker som kun ønsker en anerkjennelse for ”job well done”, ikke klarer vise litt imøtekommenhet og omtanke. Hvorfor er det den sykemeldte som ”er feil”, og ikke arbeidsplassen som kanskje gjør ting litt forkjært?
