Hvor fri er du egentlig?
Hvor fri er din frie vilje?
Når du til stadighet blir konfrontert med nyheter, sosiale medier, inntrykk, forventning om raske responser. Et sted dypt der inne vet du at også du er programmert. Den største programmeringen har allerede funnet sted før du fylte 7 år! Du er programmert av din kultur, ditt opphav, din oppvekst, din miljø, dine studier, dine erfaringer, dine nyheter, dine naboer, venner, kollegaer og arbeid.
Vi blir farget hele tiden av våre omgivelser. Vi finner ofte sammen med de som tenker som oss, er like oss på flere vis. Det gjør det lettere og omgås når vi liker de samme tingene. Samtidig kan det utgjøre en fare for at vi havner i faste spor, i forhold til hva vi tror på, hvem vi tror på.
Vi er ofte mest kritiske til de som er utenfor ”vår klan”. De som tenker radikalt annerledes enn oss selv, fordi det kan virke truende og det påvirker hvordan vi selv tenker og føler om ting. Kritikken kommer ofte mot de som stiller spørsmål til etablerte sannheter, gjengse oppfatninger, etablerte systemer som skaper ”trygghet” for noen.
Det er ofte 3 nivåer i motstanden som oppstår:
Fase 1: full fornektelse. Dette er ikke sant, kan ikke være, hvorfor har ingen fortalt meg eller andre rundt meg om dette før. Hvorfor vet jeg ikke dette allerede? Hvorfor snakkes det ikke om i tradisjonelle medier eller i det offentlige etablerte rom? Hvorfor skulle det være sant når jeg har lært noe annet? Kanskje til og med til tross for at dokumentasjon foreligger lett tilgjengelig, men vi vil ikke vite, fordi det krever noe å endre syn og overbevisning. En del av den realitet og verden vi har hittil levd i vil kunne da se annerledes ut. Våre relasjoner og trygghet kan utfordres og frykten for å miste tilhørighet og bli avvist er grunnleggende faktor og instinkt i oss alle.
Fase 2: latterliggjøring. Denne nye/annerledes informasjon begynner å bli ubehagelig kanskje også truende på et underbevisst nivå. Vi søker støtte i likesinnede og skaper motsvar, gjerne gjennom gjenghets. Vi latterliggjør tankegods, konsepter vi selv ikke finner resonans med. Latterliggjøring er en mektig hersketeknikk. Den brukes blant venner, familie og på jobb i alt for stor grad, og i særdeleshet i sosiale medier. Latteren er kynisk og har til hensikt å trykke ned. Vi unnlater å bruke vår nysgjerrighet til å utforske om det kan være noe sant i det som fremmes, eller være åpne for andre perspektiver. Respekten er totalt fraværende og noe heter at; ler du av andre så peker det alltid tilbake på deg selv! Hvorfor ler du? Og hva betyr det? Hva sier det om deg? Og hvis du ikke skulle ha ledd – hva da? Er noe i dette som skremmer deg? Eller er ubehagelig på noe vis?
Fase 3: ”det har alltid vært slik”. For å unngå fella med skammen over å ha blitt lurt eller tatt feil, og ikke ha vært på ”riktig” side. Ikke tatt til ordet når andre kjempet eller trodde på noe annet enn deg. Så kommer en ny fase av fornektelse. Nemlig, ideen om at det har alltid vært slik og vi hopper over prosessen i hvordan vi kom til denne erkjennelsen og aksepten (at vi igjen bare fulgte noen andre). Da unngår vi selv og bli latterliggjort – for å ha tatt feil.
På et foredrag med Johan Galtung etter jul, sa han noen interessant. Han kategoriserte nordmenn som ”avhengig av å være på den rette siden”. Han beskrev en underliggende trang til å være på riktig side når det oppstår konflikter og uenigheter. Dette kan handle om vår historie som nasjon som ligger preget i ryggmargen vår som våre minner. Dessverre kan ofte vi i et av verdens minste land og rikeste, miste litt gangsynet for alle de andre kulturer som også har mange sannheter, ideer og tradisjoner i seg som vi kan lære av. Vi mangler ofte litt overblikk og forståelse for et større bilde, for de respektive parters historie og følelser, et større samfunn, større sannheter og større ideer om hvem vi er.
Har du tenkt på hvilken side du tar? Tør du stå i mot de som er uenig med deg eller tilpasser du deg, lar være å fremme ditt syn i for å slippe ubehaget ved å være uenig? Må du ha rett? Eller kan du fremme ditt synspunkt uten at andre må være enig?
Sosiale mediers programmering
Facebook (se linken nedenfor) innrømmer hvordan de og andre bruker bevisst psykologi for å skape avhengigheter til sosiale medier. De bruker vårt behov for dopamin helt konkret. Vi i vår vestlige verden har fått et avhengighetsbehov til sosiale medier hvor formålet er å bli likt og få oppmerksomhet. Når er det godt nok? Når 10 mennesker liker det du skriver og poster? Eller når hele verden er enig med deg?
Vi programmeres subtilt (og ikke fullt så subtilt) ved å få skreddersydde posts og informasjon i henhold til vår overbevisning. Vi mates med feilaktig informasjon fra diverse kilder. Fakta sjekk har vi ikke tid til og vårt nyhetsinntak er gjort på 10 sekunder, hvor vi gjør oss opp en mening og går videre. Dette er skremmende for vår oppfattelse av verden og dens innhold og styringsmekanismer. Vi er lett programmerbare og sårbare i dette om vi ikke er oppmerksomme og tør å tenke utenfor ”det akseptable”.
Her er ungdommen særdeles sårbar, mobbing gjøres lettere med sosiale medier og ny teknologi, virtuelle fellesskap og avvisning.
Kan vi lære våre barn at det er LOV å ha forskjellige tanker? Forskjellige ideer, at det er både sunt og godt for mangfoldet at vi kan ha flere syn på en sak? At det er bra at de stiller spørsmål til det etablerte, at det er bra at de tenker annerledes. Dette handler også om grunnleggende respekt for forskjeller.
Ironien i dette innlegget er at jeg bruker de samme sosiale medier til å fremme denne bloggen. Vi bruker sosiale medier i vårt virke, for å dele informasjon, fremme våre kamp saker og skape gehør og fellesskap. Det er ikke bare dårlig, men vi trenger samtidig en bevissthet rundt vår avhengighet i å bli hørt og sett i dette mediet. Og lære å bruke dette på en konstruktiv måte uten å bli avhengig, samtidig bruke teknologien og annet til å søke MER informasjon og skape bevissthet rundt vår egne programmeringer.
En kritisk holdning til den påvirkning vi til stadighet blir utsatt for av våre omgivelser. Det blir mer og mer utfordrende å få tenke nye tanker og samtidig være en del av ”fellesskapet”. For nye tanker er nødt til å gå på tvers med gamle system og ideologier. Ellers ville det ikke være nytt.
Vi blir kontinuerlig både synlig og usynlig programmert til å følge gitte anvisninger og regler. Være lydige, samfunnsnyttige borgere som følger reglene og normene. Er det så lurt egentlig? Er alle reglene og påleggene der ute til ditt beste? Er det ditt ve og vel det blir tatt hensyn til? Eller kan det ligge andre årsaker bak? Orker du og stå imot eller vil du bare følge, lukke øynene og håpe på det beste? Det er opp til deg hvilken vei du tar, bare du gjør et bevisst valg som du selv kan stå inne for å ta konsekvensene av.
Hvem sitt tankegods?
Vi er vårt tankegods, vi lever etter våre egne tanker og trossystemer. Det skaper våre liv og vår realitet. Derfor spør jeg igjen: hvor fri er din vilje? Hvilke tanker er du bundet av? Hvilke trossystem holder deg fast? Hvilke ideer er det for skremmende for deg å tenke? Og i så fall, hvorfor det?
Når vi begrenser våre tanker og ideer om hvordan ting kan henge sammen og se ut, både på mikro og makroplan, så gjør vi både oss selv og den verden vi bor i små og ubetydelige. Er du villig til å endre ditt tankegods? Dine overbevisninger?
Vår kraft er så mye større og vår vilje er kun så fri som rekkevidden av hva vi tillater oss å tenke. Om oss selv, vår verden og vår egen påvirkning.
Se gjerne denne dokumentaren til facebook grunderne her, anbefales for oppvåkning 🙂
Legg igjen et svar
Want to join the discussion?Feel free to contribute!